Ingvill Henmo: Maler du fortsatt firkanter?

I perioden jeg arbeidet med bilder, fikk jeg ofte spørsmål fra min far: ”Maler du fortsatt firkanter?” Han likte godt mine mer forestillende bilder, men firkantbildene har han et mer blandet forhold til.

Per Formo har malt firkanter mye lengre enn meg. Jeg kan huske noen av hans store collagebilder av finér og bemalte plater fra utstillinger allerede på midten av 1980-tallet. En ”dobbel F” var gjerne en gjenganger i bildene, som en slags figur eller motiv. På den tiden var det ganske innlysende å male slik; maleriet var absolutt i tiden, og geometri hadde et oppsving i forbindelse med en neo-geo-trend. Det spesielle med Formo er at han fremdeles utforsker stadig nye sider ved et geometrisk, ikke-forestillende formspråk.

I 2005 er det ikke lenger innlysende at det er slik bilder skal se ut. Samtidskunstens trender beveger seg stadig. Å male, og å male firkanter eller andre geometriske figurer, er ikke lenger en selvinnlysende aktivitet. I dag, i en periode med mye eksplisitt politisk og fortellende kunst, synes spørsmålet ”Maler du fortsatt firkanter?” derfor mer påtrengende enn det var på 80-tallet.

Kort historikk og beskrivelse
I over en tidsperiode på over 20 år har Per Formo har arbeidet med et geometrisk formspråk med røtter tilbake til modernismen.

Tidligere improviserte han ganske fritt over et formrepertoar bestående av geometriske former. Det er ikke mulig å spore noen bestemte regler for utformingen av bildene: Estetiske valg er tatt løpende i hvert enkelt bilde, tilsynelatende uten annen logikk enn et visuelt estetisk behov. De samme figurene og motivene kan dukke opp i flere bilder, men de inngår ikke i serier. Formal tematikk som går igjen er spillet mellom positive og negativer former, figur mot grunn, paradoksale og selvmotsigende perspektiviske virkninger, bevegelse og rytmikk i flaten. Fargene er ofte brukne jordfarger, og malemåten spiller på det taktile.

På begynnelsen av 1990-tallet endret arbeidsmetoden seg. Formo innførte strenge spilleregler for flatens komposisjon og utforming. De styrer hva som er mulig å gjøre innen en serie, og er gjerne presentert som en kort tekst i tilknytning til bildene. Improvisasjon er fortsatt til stede, både i utforming av reglene, og ved estetiske valg. Det er dermed ikke en slavisk etterfølging av regler det er snakk om, men snarere en ”myk” regelbruk.

Den underliggende strukturen preger det enkelte bildet, og gjør at det serielle blir framtredende. I noen av spillene er utformingen svært styrt, slik at hvert enkelt bilde framstår som et ledd i en animasjonsserie. Andre spill åpner for ulike estetiske tolkninger over et grunnskjema, der en geometrisk struktur er gjennomgangsmotiv. Bildene i serien framstår som unike tolkninger av en utgangssituasjon.

Den formale tematikken kan variere veldig fra serie til serie. Fargebruken er streit: rene, klare farger som gir et sterkt, visuelt uttrykk.

Meningen
Denne beskrivelsen av Formos bilder forteller om en kunstners utvikling innen ett bestemt formspråk, og antyder hvilken kunsthistorisk kontekst han befinner seg i. Men hva er egentlig grunnen til at han arbeider sånn? Hvorfor vil han lage disse bildene? Hvilken mening har de, for ham, for oss? Hva forteller de?

I de senere bildene tilfredsstiller spillereglene på et vis et behov for mening: Reglene forklarer bildets utseende. Samtidig er det en skinnforklaring. Hva forklarer egentlig en spilleregel, som for eksempel ”svarte og hvite firkanter dannet av forbindelseslinjene mellom endepunktene på røde diametre som roterer i 45 graders trinn mot klokkeretningen i et nettverk av usynlige sirkler på grønn bakgrunn” (spillereglene for 6x9x30x30)? Bildets tilblivelse beskrives, men ideen bak reglene og hva som foregår i etterkant av tilblivelsen – bildets virkning på mottakeren – fanges ikke opp.

Formo sier at hensikten med reglene er å fristille seg fra inngrodde manerer og måter å gjøre ting på. Henvises man til sin egen fantasi gjentas et tillært repertoar av klisjeer og floskler. – Gjennom et strengt regelverk finner jeg ting jeg ellers aldri ville ha funnet fram til, sier han. Et annet poeng han trekker fram er at språket blir synlig som struktur gjennom det systembaserte arbeidet.

Han er også skeptisk til språket som kommunikasjonskanal. Den lineære språktanken har en begrensende tvang – den er et viktig verktøy til sitt bruk, men den ”ser” ikke alt, hevder han. Bilde og lyd derimot gir en vaghet, en ubestemthet, hvor mulighetene for mening er åpne. Dette finner han attraktivt. Også valget av et geometrisk-abstrakt formspråk grunner i at han foretrekker en ubestemt mening framfor en språklig sett mer bestemt, definert mening.

Ubestemthet
Formo har en åndsfrende i en av modernismens store klassikere, Gertrude Stein (1874-1946) når det gjelder holdningen til språk (tekst eller bilder) og mening. Også Stein likte å arbeide seg i retning av et språk som unndro seg entydige tolkninger. I mange av Steins tekster blir ordenes kjente betydninger og vanemessige lesemåter kraftig utfordret av lydlige virkninger mellom ordene, uvanlige sammenstillinger av ord og deres tilhørende betydninger og en framtredende rytmikk. Tekstene hennes bygger på konvensjonene for hvordan mening artikuleres, samtidig som disse konvensjonene brytes.

Formålet med dette kan diskuteres. Den vanlige måten å forklare modernistenes metode på er å si at språket denaturaliseres; leseren ristes ut av vanene; man får muligheten til å si noe på en ny måte; man er bevisst at språket også er et materiale med egne regler, og ikke et direkte avtrykk av virkeligheten.

Tekster med ambivalent eller ubestemt mening oppstår ikke vilkårlig, og Stein har et bevisst forhold til hvilke deler av språket som egner seg til oppgaven. Etter hennes mening er substantivene minst egnet for å oppnå det hun vil. Substantiver er bra når du vil be om et rundstykke, men er det godt for noe annet, spør hun. Når noe først er navngitt, gjør ikke navnet noe med det som benevnes lenger. Substantivene gjør ikke det de benevner nytt. Så hvorfor skrive i substantiver, spør hun.

Derimot setter hun stor pris på verb og adverb, preposisjoner, artikler, konjunksjoner og pronomener. De positive egenskapene Stein nevner ved disse er henholdsvis at de kan misforstås og gjøre feil, de kan se ut som noe annet, de er i farta, de arbeider og er ”levende”. Språkets bestanddeler, selve materialet en forfatter arbeider med, er i fokus.

Metoder
Jeg ser for meg at Formos arbeid med bilder har noe til felles med Steins språklige bestrebelser. På samme måte som Stein vanskeliggjør en substantivisk, innholdsmessig lesning, bryter Formo henvisningene til virkeligheten. Det er ikke mulig å si nøyaktig hva Formos bilder handler om, eller hva de likner på. Når de visuelle elementene er fristilt fra en henvisende funksjon, står de tydelig fram i kraft av seg selv.

Der Stein lar preposisjoner, konjunksjoner og verb arbeide aktivt med å åpne fortolkningsrommet, leker Formo seg med visuelle sanseelementer i et billedrom med regler som er særegne for det. Elementene trekker oppmerksomheten til seg, og danner en aktiv billedverden på den visuelle sansningens premisser.

Der Stein har det verbale språket som sitt byggemateriale, har Formo det visuelle språkets bestanddeler som sitt. Billedelementene han velger å arbeide med er et visuelt alfabet bestående av perseptuelle grunnformer: Stor – liten, lys og skygge, dybde – flate, rom framstilt ved ulike typer perspektiv (foran – bak), farger, diagonaler, gjentakelser og rytmikk og så videre. I tillegg innfører han spilleregler for den enkelte serie for å bryte med det visuelle språkets konvensjonelle grammatikk. En konstruert struktur hjelper ham til å finne overraskende billedløsninger.

Virkningene er tildels voldsomme, men en klar mening er det ikke snakk om. Bildene handler helt klart om ”noe”, men dette ”noe” unndrar seg, endrer seg, beveger seg og er tett knyttet til den visuelle opplevelsen som oppstår i møtet med kunstverket. Meningen er visuelt formulert, og erfares og tolkes tett knyttet til det visuelle.

I det visuelle
Slik jeg opplever Formos bilder, henvender de seg både til en rasjonell, analytisk del hos betrakteren, og til følelsene. Det er mulig å beskrive og analysere bildene hans, men hvilke følelsesmessige strenger de spiller på hos hver enkelt, er åpent.

Formos bilder oppfordrer oss til å leve i det visuelle for en stund. Den rasjonelle delen av hjernen kan arbeide med spillereglene og de ulike billedmessige utformingene. I bakgrunnen jobber det underbevisste med hittil usette framstillinger av rom og figurer: de kan minne om mye, men er seg selv.

Å forsette å male firkanter i dag, som Formo gjør, er å insistere på at det visuelle språket har noe å by på som ikke lar seg uttale annerledes. Kanskje er det en politisk aktivitet å fortsette å male firkanter, og å stole på at det visuelle språket er bærer av en særegen type mening. Bildene unndrar seg fortolkning, men er sterkt tilstedeværende. – Jeg er sterkt og genuint opptatt av det å se – selve det fenomenale at noe er synlig og at vi har synsopplevelser, sier Per Formo. Bildene hans oppfordrer til å bli med i denne begeistringen.

april 2005